Sitemap Nettstedskart Søk
Norsk English

Flåttrelaterte sykdommer

I områder der skogflåtten (Ixodes ricinus) holder til kan saueholdet bli sterkt hemmet av sykdom og tap. Skogflåtten er en blodsugende midd som er avhengig av milde vintrer og et fuktig klima for å kunne overleve. Den mest vanlige flåttoverførte sykdommen på småfe er sjodogg.

Her i landet er skogflåtten utbredt langs kysten fra Hvaler til Brønnøysund, med hovedutbredelse på Vestlandet.

Symptomer og forløp

Milde og fuktige vintre, samt flere vertsdyr, kan gjøre at skogflåtten øker sin utbredelse her i landet. Den i senere tid observert utenfor sitt normalområde flere steder både i innlandet og i Nord-Norge. Flåtten suger blod av vertsdyr, men den direkte skaden av blodsugingen er relativt liten her i landet. Imidlertid kan flåtten overføre flere sykdomsframkallende parasitter, bakterier og virus til både mennesker og dyr.

Det viktigste symptomet ved sjodogg er høy feber. Sjodogg er i seg selv ikke alvorlig, men det har lett for å oppstå komplikasjoner i tilslutning til denne infeksjonen.

Årsak

Sjodogg er en sykdom på drøvtyggere som har eksistert i flere hundre år og skyldes en bakterie som heter Anaplasma phagocytophilum. Det er flere varianter av denne bakterien som kan forårsake ulikt klinisk bilde og immunitet. Hovedproblemet med en sjodogginfeksjon er at den nedsetter motstandsevnen hos dyret slik at de kan få tilleggsinfeksjoner. Det er oftest disse infeksjonene som forårsaker de store tapene knyttet til sjodogg.

Forekomst og betydning

Sjodogg er påvist langs kysten fra Vestfold til Brønnøysund og er svært utbredt på flåttbeite. Sykdommen er en av de store svøpene i småfeholdet. Det er estimert at mer enn 300 000 lam blir smittet hvert år her i landet. Sjodogg forårsaker både et direkte tap og et indirekte tap. Det er beiter hvor de direkte tapene er så store at det er vanskelig å holde dyr. I en besetning som ble undersøkt døde for eksempel en tredjedel av lammene på beite, hovedsakelig som følge av sjodogg og tilleggsinfeksjoner. Smittede lam kan også få betennelse i ledd slik at de blir små og forkrøplet. Dette kan medføre et stort dyrevelferdsmessig problem. Sjodogg kan også gi et produksjonstap selv om dyrene ikke viser tegn til sykdom. I en undersøkelse veide sjodogg-smittede lam flere kilo mindre om høsten enn ikke-smittede lam i samme flokk. Disse lammene hadde gått på flåttbeite hele sommeren uten at det ble påvist direkte tap eller alvorlig sykdom i flokken.

Klinikk

Smittede dyr får høy feber i ca. en ukes tid. Inkubasjonstiden er som regel fra 5 til 13 dager. Unge lam (< 2 uker gamle) har et lettere sykdomsforløp. Drektige søyer kan abortere som følge av sjodogg, og værlam eller værer innkjøpt fra flåttfrie områder og satt på flåttbeite, kan bli forbigående sterile og dermed ubrukelige i den påfølgende paringssesongen. Hovedproblemet ved sykdommen er imidlertid at den medfører svekket immunforsvar og dermed fare for sekundærinfeksjoner, slik som blodforgiftninger (septikemier, pyemier) og leddbetennelser. Denne svekkelsen av kroppens immunforsvar er antatt å vare i flere uker. De mest vanlige tilleggsinfeksjonene forårsakes av bakteriene Bibersteinia (tidligere Pasteurella) trehalosi (gir opphav til blodforgifting og brådaue) og Staphylococcus aureus (gir særlig opphav til leddbetennelse og fotasyke på lam om våren).

Diagnostikk og utredning

Sykdommen diagnostiseres ut fra klinikk (ofte svært høy feber) og blodutstryk. Imidlertid er det mange dyr som viser få sykdomstegn. Obduksjon av døde dyr kan styrke diagnosen, da dyr som dør av sjodogg ofte har en svært stor milt. For å kunne forebygge tap er det viktig å vite om sykdommen finnes i flokken. Redusert tilvekst på beite kan være en indikasjon på sjodogg.

Lignende sykdommer

Sjodogg baner som nevnt ovenfor veg for andre infeksjoner, og disse kan være vanskelig å skille fra hverandre. Brådaue og fotasyke er allerede nevnt. Dyr med høy feber og som går på flåttbeite, bør alltid undersøkes med hensyn på sjodogg.

Behandling

Det finnes igjen spesifikk behandling mot sjodogg. Antibiotika kan brukes for å redusere de kliniske symptomene. Det er ofte nytteløst å behandle når sjukdomsprosessene i ledd og innvortes organer har blitt for store. Det kan være nødvendig å behandle smittede værer og drektige dyr for å få ned temperaturen og dermed forbygge sterilitet eller kasting.

Forebygging

Bekjempelse av sjodogg og dens skadevirkninger må skje på det forebyggende området (Tabell 1). Foreløpig er det ingen vaksine mot denne sykdommen, men det finnes flåttdrepende midler som kan brukes for å redusere forekomst av flått på dyrene, og dermed nedsette risikoen for å bli smittet. Forsøk og observasjoner fra praksis tyder på at det er mulig å redusere komplikasjonene ved å behandle lammene med flåttdrepende middel før de slippes på flåttbeite og gjenta behandlingen hver tredje eller fjerde uke, mens de går på flåttbeite. Det er viktig å undersøke om det finnes flått på beite. En tidligere undersøkelse tyder på at ikke alle gårdbrukerne er klar over at de har flått på beite.

Tabell 1. Tiltak for å redusere lammetapene som følge av sjodogg

* Smitte lammene så tidlig som mulig

* Undersøke lammene daglig den første måneden på flåttbeite

* Behandle syke lam og holde dem under oppsikt i noen uker

* Bruke flåttmiddel regelmessig når lammene går på flåttbeite

* Rydde beite, drenere, beiteskifte der det er mulig

 

Flåtten trives best i beitemark med avvekslende åpen mark og lauvskog. Der det er mulig, kan beiterydding og drenering være et effektivt middel for å bekjempe flåttplagen. Dyr som ikke tidligere har gått på flåttbeite bør ha daglig tilsyn den første måneden. Syke dyr bør behandles forskriftsmessig. Det er viktig å huske på at sykdommen kan opptre hele sommersesongen, også om høsten. En mild høst vil forlenge flåttsesongen. Tidligere undersøkelsen tyder på at man har en topp i forekomst av sjodogg i mai - juni og en annen topp i august - september, men det varierer fra område til område. 

I kystområder med stor tap eller nedsatt tilvekst bør det undersøkes med tanke på sjodogg. Dette gjelder også områder med nedsatt fruktbarhet hos værlam. Det anbefales at hanndyr uten tidligere kontakt med flått, ikke blir brukt i parringen høsten etter at de har gått på flåttbeite.

Louping-ill

En annen sykdom som er knyttet til flåttbeite er louping-ill (LI). Dette skyldes et virus, som tidligere er blitt påvist i Sunnhordland og Vest-Agder. LI kan gi opphav til høy dødelighet på lam om våren. Dersom dyr på flåttbeite har unormal adferd, bevegelsesforstyrrelser eller lammelser bør en tenke på denne sykdommen. Det finnes ingen spesifikk behandling mot louping-ill, men i Storbritannia finnes det en vaksine som kan brukes.