Sitemap Nettstedskart Søk
Norsk English

Toxoplasma gondii i norske melkegeiter

Parasitten Toxoplasma gondii kan være årsak til aborter, dødfødsler og svake avkom hos geiter. Dette er et sammendrag av en mastergrad fra 2009 utført ved NVH av Marit Stormoen. Beskrivelsen av toksoplasmoseutbruddet kan leses i detalj i Norsk Veterinærtidsskrift 1/10, 7-13 (1).

Koksidien T. gondii har en komplisert livssyklus (figur 1); katter er hovedvert og alle varmblodige dyr kan fungere som mellomvert. Etter primærinfeksjon kan en katt skille ut millioner av oocyster med avføringa i en til to uker (2). Oocystene er svært motstandsdyktige overfor påvirkinger fra kulde, sollys og tørke, og de kan forbli infektive i opptil to år. Parasitten kan også spres via vevscyster (bradyzoitter) til både mellomvert og hovedvert, og via tachyzoitter fra mor til avkom (3).

Toksoplasmose gir oftest ingen symptomer hos mellomverten, men om mellomverten er drektig ved første møte med parasitten, kan utfallet bli abort, dødfødsel, hjerneskade eller synsskade hos avkommet. Hos immunsupprimerte kan reaktivering eller nyinfeksjon i verste fall føre til dødelig encefalitt (4).

Toxoplasma

Figur 1
Livssyklus til T. gondii, med hovedvekt på menneske og geit som potensielle mellomverter. Parasitten har tre infeksiøse stadier. Seksuell formering finner kun sted hos kattedyr. Det dannes da oocyster som skilles ut i feces. Tachyzoittene formeres aseksuelt i mellomvertens celler. De er relativt følsomme for miljøpåvirkninger og representerer derfor først og fremst en smittefare fra mor til foster. Parasittens hvilefase er bradyzoitter i vevscystene, som kan være smitteførende via kjøtt.

Utbrudd av toksoplasmose i en geitebesetning

En forsøksinstitusjon med en smittesanert melkegeitbesetning på 102 geiter og 3 bukker gjennomgikk høsten og vinteren 2007-2008 et toksoplasmoseutbrudd hvor om lag 70 % av dyra tapte foster. Om lag en tredjedel av geitene var nøye overvåket i deler av denne perioden på grunn av et pågående forsøk. Fire blodprøver fra hvert av disse individene, tatt med to ukers intervaller, ble analysert for antistoffer mot T. gondii. De fleste geitene utviklet svært høye titer (opp til 1:54000) og kun to av de undersøkte dyra var negative i siste blodprøvetakingsrunde. Av de 102 geitene ble det registrert 30 tomme, 27 som kasta, 12 dødfødsler og ett svakfødt som døde rett etter fødselen. Andelen voksne dyr som tapte foster var omtrent den samme i forsøksgruppa som i resten av flokken. Antistofftitret i de undersøkte dyra økte fram mot tredje prøvetakingsrunde før det gikk tilbake (Figur 2).

De voksne melkegeitene var normalt oppstalla på strekkmetall med melkestall, kjea var oppstalla på talle, og ved normal oppstalling hadde alle dyra mulighet til å gå ut. Geitene som var selektert til forsøket (voksne, drektige dyr), var oppstalla i binger uten tilgang til uteareal. Fôring var identisk for alle voksne dyr og bestod av to surfôrmåltider per dag. Kjea fikk hovedsakelig høy. Surfôret ble henta to ganger per uke og lagra på plater på gulvet i et rom adskilt fra kjea med en halvvegg, og høy ble lagra på en åpen tilhenger i samme rom. En katt med halvstore kattunger ble observert på låven en kort periode, og disse bodde trolig på råloftet som var tilknytta kjerommet og fôrlageret med en trapp.  Vi antar at disse kattene var smittekilden til abortstormen i denne besetningen.

 Toxoplasma 2

Figur 2
Toksoplasmatiter ved fire blodprøvetakinger hos 32 av 102 geiter i en besetning med utbrudd av toksoplasmose. To av de 32 geitene døde underveis. Titerverdiene er gruppert i geiter som hadde normal fødsel og geiter som aborterte eller hadde svakfødte eller dødfødte foster.

Toxoplasma 3 

Figur 3
Fordelingen av typer fostertap og normal kjeing over tidsperioder gjennom drektigheten for en geitebesetning med utbrudd av toksoplasmose. Det ble ikke registrert fostertap de første 30 dagene av drektigheten. Antallet tomme dyr er angitt for perioden da dyrene ble registrert tomme ved ultralydundersøkelse, faktisk fostertap skjedde trolig tidligere. Normal drektighetslengde hos geit er omlag 145 dager.

Prevalensundersøkelse

I 2008 ble det undersøkt 30 serumprøver fra voksne geiter over ett år i 75 besetninger, totalt 2248 prøver. Prøvematerialet ble innhentet fra to ulike kilder, fra TINE Mastittlaboratoriet i Molde (prøver fra 569 besetninger tatt ut mellom 2002 og 2008 i forbindelse med undersøkelse for caprint arthritt-encefalitt virus), og alle prøver tatt ut i forbindelse med det nasjonale overvåkningsprogrammet for Brucella melitensis mellom september og desember 2008. Prøvene ble stratifisert ut i fra den geografiske fordelingen av geitebesetningene i Norge ved at vi delte landet inn i tre regioner (nord, vest og øst) og lot antall besetninger i regionen, i prosent av den totale geitepopulasjonen, bestemme antall besetninger selektert fra regionen. Vi ønska deretter at den geografiske fordelinga innad i regionene skulle være så jevn som mulig, så vi valgte så to vilkårlige besetninger fra hver representerte kommune innen hver region. Resterende besetninger ble valgt tilfeldig fra hver region. Prøvene ble undersøkt med direkte agglutinasjonstest (Toxo-Screen DA, bioMerieux, Frankrike), den samme testen som benyttes av Veterinærinstituttet i forbindelse med rutineundersøkelser for T. gondii-antistoffer. I henhold til produsentens instrukser ble en prøve ansett som positiv om den var positiv i en 1:40 fortynning. Men, så vidt oss bekjent, har testens sensitivitet og spesifisitet for geiteserum ikke vært undersøkt, så vi valgte en relativt høy cut-off verdi av tre positive dyr for å si at besetningen var positiv. For å regne ut prevalens ble en Fisher’s exact test benytta.

Antall positive dyr innad i en besetning varierte fra null til 30, og hele 50,7 % av besetningene hadde tre eller flere positive dyr. Totalt 25 % hadde mellom tre og seks positive dyr, mens 5 % av besetningene hadde 27 eller flere positive prøver. Det ble ikke funnet noen statistisk signifikant forskjell i prevalens mellom regionene eller kildene, selv om det på Vestlandet var en tendens til høyere prevalens (57,6 %) og i Nord-Norge en tendens til lavere prevalens (42,3 %) enn totalen. 18.5 % av geitene hadde positivt prøvesvar.

Diskusjon

Prevalensundersøkelsen gjort her viser at T. gondii er en vanlig parasitt i norske melkegeitbesetninger, på linje med forekomsten i norske sauebesetninger (5,6). Trolig er mange dyr smitta tilfeldig via beite, da det er en stor overvekt av besetninger med bare noen få smitta dyr. I tilfeller hvor en massiv kontaminering av fôret forekommer, kan man forvente at de fleste dyrene tester positivt, som i besetningen ovenfor, som gjennomgikk utbrudd av toksoplasmose. Katter kan skille ut millioner av oocyster i feces i en til to uker etter primærinfeksjon (2) før de oppnår en immunitet og parasitten går inn i hvilestadiet. Derfor er unge katter den vanligste smittekilden, ettersom det er mindre sjanse for at de har vært i kontakt med parasitten tidligere.

Utfallet av smitte i drektige geiter har vist seg å være mer avhengig av tidspunkt enn dose. Geiter smitta før dag 80 ble tomme, mens smitte seinere i drektigheta førte til kasting, dødfødsler eller svakfødte kje, uavhengig av om dosen var 10, 100 eller 1000 oocyster (7). Kje fødes da oftest med smitten. Oocyster er svært resistente mot kulde, varme og tørke, og kan være infektive i opptil to år (3). En katt kan dermed smitte svært mange dyr over flere sesonger. Beitesmitte er under norske forhold trolig mindre utslagsgivende for abortstormer, som beskrevet ovenfor, da dyra oftest blir para etter de er satt inn om høsten. Uhygienisk oppbevaring av grovfôr kan derimot få store konsekvenser.

Vanligvis vil veterinærer i praksis bli tilkalt seint i utbruddsforløpet, når mange dyr har kasta eller er blitt funnet tomme. Det er vanskelig å diagnostisere toksoplasmose ut i fra et enkelt blodprøveuttak, da dyra kan være seropositive uten at kastingene er forårsaka av T. gondii. Smittetidspunkt og eventuelt sjukdomsforløp må tas i betraktning. Med fordel kan man ta parprøver av en del av dyra, der en eventuell titerendring vil hjelpe diagnostiseringen av kastingene. Den første blodprøven bør tas i starten av et utbrudd, og en ny prøve av de samme dyra ca to uker seinere. Obduksjonsfunn kan bidra betraktelig til å avklare årsaksforhold der toksoplasmose er mistenkt. I tidlige aborter vil parasitten ødelegge placenta uten å forårsake spesifikke patologiske endringer i fosteret. T. gondii forårsaker ofte spesifikke forandringer i placenta i form av forkalkning og nekrose av kotelydonene, mens de interkotelydonære områdene er uforandra (7). Å få fatt i etterbyrd som egner seg for undersøkelse, kan derimot være et problem da de ofte er kadaverøse, samt at geiter er raske til å spise dem. Nedfryste kastefoster og placenta egner seg godt til patologiske undersøkelser.

Artikkelen er skrevet av Marit Stormoen, stipendiat, Norges veterinærhøgskole, Karianne Muri Daae (NVH), Petter Hopp (VI), Merete Hofshagen (VI) og Jorun Tharaldsen (VI). Den er trykket i Praksisnytt, volum 15, Nr. 1. Mars 2010.

Referanser

(1) Stormoen M, Daae KM, Hopp P, Hofshagen M, Tharaldsen J. Abortstorm på grunn av toksoplasmose i en geitebesetning. Norsk Veterinærtidsskrift 2010;1:7-13.

(2) Dubey JP. Comparative infectivity of oocysts and bradyzoites of Toxoplasma gondii for intermediate (mice) and definitive (cats) hosts. Vet Parasitol 2006;140:69-75.

(3) Dubey JP. Toxoplasmosis of Animals and Man. 1st ed.: CRC; 1988.

(4) Hill DE, Chirukandoth S, Dubey JP. Biology and epidemiology of Toxoplasma gondii in man and animals. Anim Health Res Rev 2005:41-61.

(5) Skjerve E, Tharaldsen J, Waldeland H, Kapperud G, Nesbakken T. Antibodies to Toxoplasma gondii in Norwegian slaughtered sheep, pigs and cattle. Bull Scand Soc Parasitol 1996;6:11-7.

(6) Skjerve E, Waldeland H, Nesbakken T, Kapperud G. Risk factors for the presence of antibodies to Toxoplasma gondii in Norwegian slaughter lambs. Prev Vet Med 1998;35:219-27.

(7) Dubey JP. Toxoplasma-induced abortion in dairy goats. J Am Vet Med Assoc 1981;178:671-4.